Om å bo på landet 1.

For drøyt to år siden flyttet vi ut på bondelandet eller "bygda" om du vil...nærmere bestemt Høvåg. Vi har aldri angret. Livet på landet er sterkt undervurdert. Noen vil riktignok hevde at vi ikke bor på landet, i og med at vi faktisk bor i et lite boligfelt med 18 eneboliger. Men likevel...når det en vakker mai-morgen river i nesa av gjødsellukta fra jordene omkring...da er all tvil feid til side.

 

Men jeg skal innrømme at jeg var litt usikker de første vintermånedene vi bodde i Høvåg. Var vi havnet på landet, eller var vi ikke? Den endelige bekreftelsen fikk jeg en grytidlig, mørk og kald januarmorgen. Jeg skulle på jobb og stod i stummende mørke og ventet på bussen (nei, selvfølgelig er det ikke gatelys der). Plutselig stoppet det to privatbiler ved holdeplassen. Et snev av redsel kom over meg. Vanligvis kjører det ikke forbi en eneste bil de minuttene jeg står og venter på bussen. Nå stoppet det faktisk to biler rett foran meg! Spørsmålene raste gjennom hodet: Er det polske jorbærplukkere som vil rane meg, er det tvilsomme turister som ikke finner veien til campingplassen? I og med at det var januar slo jeg tanken raskt fra meg, og før jeg rakk å tenke mer, stakk en dame hodet ut av bilvinduet og ropte: "Det æ problemår med ruta (betyr det samme som bussen) i da, så mi må kjøre privatbilår. Bare hopp inn!" Litt usikker steg jeg forsiktig inn i en av bilene. Jeg kjente hvordan det durte i "harddisken", tankene raste gjennom hodet mitt: Er dette skjult kamera, er det et kidnappingsforsøk?  Heldigvis var det ingen av delene. Det var rett og slett bare bondelandet, eller bygda, på sitt aller beste. Fantastisk spør du meg. Noe slikt ville aldri skjedd i byen. Etter denne opplevelsen har jeg aldri vært i tvil: Jeg er kommet til bondelandet! Og for å si som Bård Tufte Johansen, alias samegutten Renka: Æ trivs i kommunen!

 

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5447931