Djupedal og KRL-faget

29. juni i år ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Tre foreldrepar fikk medhold i at KRL-faget krenker menneskerettighetene slik de er uttrykt i den europeiske menneskerettskonvensjonen. I august kom de første bud om tiltak fra regjeringen. De har blant annet sendt ut et informasjonsskriv til alle skoler. Skrivet er dessverre meget uklart. Min erfaring er at uklare saksfremstillinger ofte er et resultat av manglende kunnskap hos den som legger frem saken. Men de kan vel ikke mangle kunnskap i selveste kunnskapsdepartementet? Vel, jeg tviler i hvert fall på at de har lest den aktuelle dommen særlig godt. Informasjonsskrivet vil mest sannsynlig bidra til at flere rektorer, lærere og foreldre blir mer usikre på hvordan faget skal praktiseres. Dessverre er det ikke første gang Djupedal er ute og skaper forvirring. Kanskje husker du hans noe originale "Å du som metter liten fugl" - forbud? Vel, vel, nok om Djupedal... 
image29

Hva er det som er så galt med skolens KRL-fag da? Vel, egentlig ikke så veldig mye. EMDs kritikk av faget er på mange måter gått ut på dato. Dommen retter seg nemlig mot KRL-faget slik det var utformet i 1997. Men deler av kritikken er fremdeles aktuell. Alle fag i skolen er underlagt formålsparagrafen. Som de fleste vet er ikke formålsparagrafen livssynsnøytral. Den favoriserer kristendommen. Problemet blir da som følger: Hvordan kan KRL-faget være livssynsnøytralt når det skal bidra til å realisere en formålsparagraf som ikke er livssynsnøytral? Hmm? Godt spørsmål, ikke sant? Det er denne inkonsistensen vi får kritikk for, og på mange måter bør den tas på alvor. Sannsynligvis vil mye av problemet være løst når skolen får ny formålsparagraf.  I tillegg til dette kritiserer dommen fritaksordningen. Her er det heldigvis allerede gjort viktige endringer, men det kan nok fremdeles være aktuelt med justeringer.  Kan godt hende at det er fornuftig å stramme inn bruken av arbeidsmetoder som har karakter av å være religionsutøvelse. Jeg vil for eksempel tippe at en gammel tradisjon,  nemlig salmesangen, snart er død og begravet. Den som lever får se. 
image28

Min øverste sjef (ja, Djupedal), vil som en følge av dommen forsøke å skape et KRL-fag uten behov for fritak. Dette er med respekt å melde ganske naivt (og kanskje dermed i god SV-ånd?). Djupedal har nok i farta glemt at fritaksordningen gjelder for alle fag og hele skolens virksomhet. Fritaksordningen er altså kommet for å bli! Derfor vil det bli ganske underlig dersom det eneste faget i skolen der fritaksordningen ikke skal gjelde er KRL. En annen ting er at et KRL-fag uten mulighet for fritak vil bli et fag der elevene må sitte stille å høre på læreren som "messer" om de ulike religionene. Forresten... hun må for all del ikke messe i ordets rette forstand, det ligger farlig nær religionsutøvelse. Et KRL-fag uten fritaksordning må jo nødvendigvis kutte ut alle former for arbeidsmåter og metoder som kan oppleves som religionsutøvelse. Kanskje kan elevene sitte helt i ro og lese i hver sin bok? Det vil i tilfelle være dårlig SV-pedagogikk.

Studentfest

For andre år på rad arrangerte vi fest for studentene våre. De ansatte (meg selv inkludert) var godt fornøyd med opplegget. Hva studentene mente, vet vi lite om. (Det viktigiste er jo at vi selv koser oss).  Årstein (sjefen vår) ledet som vanlig festen. Også i år fremstod han som usedvanlig fresh og fin. Selv om enkelte av oss synes at han overdriver litt.

image27
Selv hadde jeg ansvaret for årets Quiz. Her følger noen av godbitene. Bare hiv deg på! 

Hvem sa følgende: "Hver kvinne som gjør seg mannlig, vil komme inn i himmelens rike?"

A: Årstein Justnes

B: Jesus

C: Buddha


Hvilket av følgende emnenavn tilhører UiAs sexologistudium?
A: Dramaturgi og samspill

B: Seksualitet, likestilling og misjonærstilling

C: Basal sexologi


Hvilket politisk parti gir frukt til små barn som ber om kunnskap? 

A: SV

B: KRF

C: AP

 

Litt om lovsang, men mest om toleranse og respekt

På fvn.no har det dukket opp en debatt om lovsang. Du kan lese en av sakene her . Lovsangsdebatten er gammel, og selv har jeg fulgt den siden begynnelsen av 1990-tallet. Da stod blant andre Jon Kvalbein fremst i rekken av kritikere. Det er ikke nytt at debatten om lovsang preges av manglende forståelse og respekt fra de som ikke står innenfor og kjenner lovsangstradisjonen, men domkantoren i Kristiansand Domkirke, Andrew Wilder, slår alle rekorder. Han bringer debatten ned på et absolutt bunnivå. At en som er ansatt i sørlandskristendommens selverklærte "høyborg" for toleranse, respekt og inkluderende kristendom, kan uttale seg slik han gjør (se linken til fvn.no), er mildt sagt forunderlig. I debatten om lovsang bør det ikke være veldig vanskelig å vite hva man kan diskutere og hva man ikke kan diskutere.
image21
 Det er fullt mulig å diskutere lovsangenes tekster. Man kan gjerne diskutere om tekstene holder mål litterært og teologisk. En sammenligning av salmer og lovsanger slik Wilder gjør, er derimot lite relevant. De to sjangrene er knapt sammenlignbare størrelser. Det blir som å sammenligne skjønnlitteratur med sakprosa og mene at de burde være like. Wilder hevder at lovsangstekstene ikke holder mål som salmelitteratur. Det er jo innlysende. Lovsangstekster er ikke salmelitteratur, men tekster i en helt annen sjanger. (Start er jo ikke et håndballag, men et fotballag!) En drøfting av lovsangens form og funksjon er derimot mulig. Det er legitimt å ikke like musikkstilen eller å mene at lydnivået er for høyt.  

Men det er både usaklig og krenkende å stille spørsmålstegn ved ektheten i menneskers tilbedelse gjennom lovsang. Det å hevde at den gudsopplevelsen mennesker får gjennom staskirkens gudstjeneste er mer ekte enn den mennesker får ved andre tilbedelsesformer, er respektløst. Det er neppe mulig å sette opp kriterier for å vurdere om gudsopplevelser er ekte. Dersom man prøver på dette bærer det galt av sted, noe Wilder selv er et godt eksempel på. I intervjuet kan det se ut som om han operer med to lite gjennomtenkte og antageligvis ubevisste kriterier, nemlig lydnivå og lengden på lovsangen eller tilbedelsessekvensen. Den ekte gudsopplevelsen er altså omvendt proporsjonal med lydstyrken og lengden på sangen. Jo høyere lyd og lengre tilbedelsessekvens, jo mindre genuin gudsopplevelse. Med respekt å melde, dette er jo det reneste vås! Betyr det at en Grundtvig salme med 10 vers legger til rette for en mindre ekte religiøs opplevelse enn en salme med 5 vers? 

Ansatte i Domkirken i Kristiansand har ved flere anledninger stått frem som forkjempere for en åpen og inkluderende folkekirke. Det er bra! Men av og til kommer det uttalelser, enten det nå gjelder forkynnelsen på de årlige fellesmøtene eller denne om lovsang, som forvirrer. Det kan rett og slett virke som disse apostler for den åpne og inkluderende folkekirke forsiktig lukker "kirkedøra" når det kommer noe eller noen de ikke liker. (Som for eksempel konservative lekpredikanter eller lovsyngende ungdommer.)  I lys av intervjuet med Wilder er det naturlig å etterspørre åpenheten og viljen til å forstå store deler av kirkens ungdommer som ikke akkurat sliter ned Domkirkens benker søndag kl. 11. Wilders utspill bidrar ikke til å inkludere når det stempler andre menneskers religiøse opplevelser som mindre ekte!

Fire dager på Lesbos

image15

Jeg har akkurat kommet hjem fra et fire-dagers opphold på den greske øya Lesbos. Som vanlig var jeg der nede i jobbsammenheng, men denne gangen hadde jeg ikke ansvar for noe. Det var deilig. Jeg var en helt vanlig deltaker på et forskerseminar. 22 glupe (kanskje med unntak av meg da) mennesker har vært sammen og diskutert hvordan og hvorfor kristendommen på Sørlandet endrer seg. Mange spennede teamer ble diskutert (jeg synes i hvert fall det er spennende). Jeg presenterte et lite prosjekt jeg holder på med;  "Kristen kunst i kristne hjem". I korte trekk handler det om følgende: Hva slags kristen kunst henger på veggene i kristne hjem? Hva har forandret seg? Hvilken betydning har kunsten for de som eier den? Jeg har planer om å lage en egen blogg for prosjektet. Planer...

Men tilbake til Lesbos...Det er en veldig flott øy - ingen typisk turistøy. Det er en del fine strender, men først og fremst er øya full av spennende kultur og av spor fra fortiden. Det er flere gamle klostre på øya, og ett av dem, Metochi, leies ut til HIA. Metochi er omgjort til et studiesenter. (Bildene er fra Metochi)
Fra april til oktober foregår det ulike typer kursvirksomhet på klosteret. Hvis du har lyst på en litt annerledes sydentur...kan Lesbos anbefales på det varmeste! Og er du interessert i fugler så er denne øya noe for deg. Hvert år kommer det såkalte "birdwatchers" fra hele verden for å se på det spesielle fuglelivet på øya. I år møtte jeg noen som var kommet helt fra Australia. Ganske sprøtt....
image20

Om å ta mannen og ikke ballen...(eller var det hatten)

Min invitasjon til debatt om toleranse og respekt i kjøvannet av pavebilde har vel ikke akkurat tatt helt av. Det var for så vidt ikke forventet heller. Dessuten er det jo sånn at den aktuelle bloggposten kanskje virker litt for useriøs med tanke på å legge inn seriøse kommentarer. Her har jeg nok noe å lære...Som det postmoderne menneske jeg er, har jeg selv ikke problemer med å forholde meg til mange ulike sjangre på en og samme tid. Jeg svitcher fort fra det ene til det andre. Men skal man innby til seriøse kommentarer så er det nok en fordel å være 100 % seriøs i "invitasjonen". Debatt har det likevel blitt... Utenfor www, er det mange kloke mennesker (jeg jobber nemlig sammen med mange sånne mennesker) som har uttalt seg om denne parallellen til karrikaturstriden. Min bruk av pavebilde har blitt karakterisert som alt fra "uskyldig moro" til et "skrekkeksempel på intoleranse og latterliggjøring".


Dette er bildet jeg brukte i min egen selvpresentasjon. I utgangspunkt ble bildet valgt på grunn av pavens hatt. Den synes jeg var veldig morsom. Som lavkirkelig lutheraner har jeg et avslappet forhold til liturgiske drakter og effekter. Av og til synes jeg faktisk det hele blir ganske latterlig. Paven derimot, har jeg som lavkirkelig lutheraner (kanskje noe overraskende) meget stor respekt for. Bildet ble altså valgt på grunn av det jeg synes er en latterlig hatt, og ikke på grunn av at paven er latterlig. Men jeg innser at resultatet kanskje ble det man ikke bør gjøre på fotballbanen, nemlig å ta mannen og ikke ballen (i dette tilfellet hatten). Toleranse og respekt er viktig for at et flerreligiøst samfunn skal kunne fungere. Men jeg mener også det er viktig at vi lærer oss å ikke være for selvhøytidelige og "hårsåre" på egen kulturs eller religions vegne. Her kan faktisk humoren, god eller dårlig, hjelpe oss på vei.

Likevel...av respekt for fromme og hengivne katolikker er bildet fjernet. Jeg har nok undervurdert pavens status og religiøse betydning for katolikker. Den er nok noe høyere enn Åleskjærs status blant karismatikere, og Stålsetts status i den såkalte folkekirken. Så da kunne jeg kanskje brukt et bilde av Åleskjær...men han har jo ingen morsomme hatter. 


Gratulerer Dagfinn!

Min gode kollega Dagfinn Ulland disputerer i dag. Han har skrevet en doktoravhandling om Toronto-vekkelsen.  Avhandlingen er en religionspsykologisk analyse og fortolkning av de ulike fysiske manifestasjonene som preget vekkelsen. Jeg gleder meg til å lese den.
Helt siden ungdomstiden har jeg vært fascinert av karismatikk. Mitt karrierehøydepunkt som karismatiker var ett år i Ungdom i Oppdrag. Det var et flott år på mange måter. De siste 10-15 årene har jeg fått et litt mer distansert forhold til karismatikken - og i dag kan jeg nok best karakteriseres som en slags "skap-karismatiker". Jeg greier liksom ikke helt å henge med i svingene lenger. Det er litt masete med stadig nye "bølger" og "strømninger", som vekkelser og fornyelser kalles i de sammenhenger. Etter og ha hengt med noen år på diverse nye strømninger havnet jeg nok i en "bakevje"... der trives jeg egentlig ganske godt.  En bakevje er jo nødvendigvis ikke noe negativt. (Som ivirg sportfisker vet jeg godt at en bakevje er en rolig plass utenfor elvas hovedstrøm der det ofte står bra med fisk. Der finner den hvile, og det er god tilførsel av mat.)
Likevel...karismatikken er som en slags ungdomskjærlighet jeg aldri blir helt ferdig med. Jeg kan liksom ikke holde oppmerksomheten helt borte. Av og til må jeg "smugkikke" litt. Skjønner du? Det er kanskje det samme som å treffe igjen en gammel ungdomskjæreste. (Neida, jeg smugkikker ikke på gamle "flammer".) Du er kanskje litt fascinert fremdeles, men ved nærmere ettertanke er du veldig glad at det ikke ble dere. Det hadde ikke gått i lengden. Sånn har jeg det i forhold til karismatikk. Fremdeles fascinert, samtidig glad for at vi ikke innledet et livsvarig forhold. Det hadde aldri gått. 
Jeg husker godt Toronto-vekkelsen. Selv om den var litt voldsom, så hadde jeg et positivt møte med den. Nå er det visst andre toner og takter fra Toronto-folket. Nå møter ikke Gud oss primært gjennom falling, latter, grining, løvebrøling og elefanthyl. Nå er det "soaking" som gjelder. Det handler om å møte Gud gjennom meditativ stillhet - liggende flatt ut på gulvet sammen med andre. Passer for så vidt bra for en som trives i "bakevja". Men det er slitsomt når det går fra det ene ytterpunktet til det andre. Er det rart det blir litt problematisk å henge med i svingene? 
En positiv ting er at slikt skaper muligheter for nye spennende forskningsprosjekter. Så her har du noe nytt å ta fatt på Dagfinn. Tittlen på prosjektet kan kanskje være: Fra løvebrøl til "stille som mus".