Om å ta mannen og ikke ballen...(eller var det hatten)

Min invitasjon til debatt om toleranse og respekt i kjøvannet av pavebilde har vel ikke akkurat tatt helt av. Det var for så vidt ikke forventet heller. Dessuten er det jo sånn at den aktuelle bloggposten kanskje virker litt for useriøs med tanke på å legge inn seriøse kommentarer. Her har jeg nok noe å lære...Som det postmoderne menneske jeg er, har jeg selv ikke problemer med å forholde meg til mange ulike sjangre på en og samme tid. Jeg svitcher fort fra det ene til det andre. Men skal man innby til seriøse kommentarer så er det nok en fordel å være 100 % seriøs i "invitasjonen". Debatt har det likevel blitt... Utenfor www, er det mange kloke mennesker (jeg jobber nemlig sammen med mange sånne mennesker) som har uttalt seg om denne parallellen til karrikaturstriden. Min bruk av pavebilde har blitt karakterisert som alt fra "uskyldig moro" til et "skrekkeksempel på intoleranse og latterliggjøring".


Dette er bildet jeg brukte i min egen selvpresentasjon. I utgangspunkt ble bildet valgt på grunn av pavens hatt. Den synes jeg var veldig morsom. Som lavkirkelig lutheraner har jeg et avslappet forhold til liturgiske drakter og effekter. Av og til synes jeg faktisk det hele blir ganske latterlig. Paven derimot, har jeg som lavkirkelig lutheraner (kanskje noe overraskende) meget stor respekt for. Bildet ble altså valgt på grunn av det jeg synes er en latterlig hatt, og ikke på grunn av at paven er latterlig. Men jeg innser at resultatet kanskje ble det man ikke bør gjøre på fotballbanen, nemlig å ta mannen og ikke ballen (i dette tilfellet hatten). Toleranse og respekt er viktig for at et flerreligiøst samfunn skal kunne fungere. Men jeg mener også det er viktig at vi lærer oss å ikke være for selvhøytidelige og "hårsåre" på egen kulturs eller religions vegne. Her kan faktisk humoren, god eller dårlig, hjelpe oss på vei.

Likevel...av respekt for fromme og hengivne katolikker er bildet fjernet. Jeg har nok undervurdert pavens status og religiøse betydning for katolikker. Den er nok noe høyere enn Åleskjærs status blant karismatikere, og Stålsetts status i den såkalte folkekirken. Så da kunne jeg kanskje brukt et bilde av Åleskjær...men han har jo ingen morsomme hatter. 


Endeliiig!!!

Lørdag var en god dag på mange måter. Dagens høydepunkt kom allerede ca. 09.35. Da hørte jeg et fantastisk bra innslag på radioen. Et innslag som brakte meg opp på de store høyder, som fikk meg til å føle meg vel, kjekk, ja, rett og slett litt trendy, ung, dynamisk, attraktiv og til og med ganske kul...nei forresten ikke kul. Hva jeg hørte på radioen? Jo...det var altså et innslag med en øyenbryn-stylist. Siste del av intervjuet handlet om årets mote hva øyenbryn angår. Da fikk jeg høre følgende: "Jo, i år skal det være litt bustete øyenbryn". "Hm... dette lover godt for en som har bryn med såkalt p...sveis hver morgen" tenkte jeg. Problemet er bare dette; brynene mine er ikke bare  bustete, de er jo no så inni granskauen kraftige også. Jeg omtaler øyenbrynene mine i flertall, noe som er ganske misvisende. Jeg har så kraftige øyenbryn at jeg egentlig bare har ett stort øyenbryn (jmf.bilde). Derfor ble jeg nærmest ekstatisk når stylisten sa at i år skal øyenbrynene også være kraftige. Snakk om revansje for (ana)bolebrynene mine...bolebrynet mitt, mener jeg. Jeg ventet  i åndeløs spenning gjennom intervjuets avslutning...ville han si det...ville jeg etter alle disse årene endelig få høre det...ja, at i år skal øyenbrynene også være sammenvokst på midten. Men nei, det kom ikke noe om det. Kanskje like greit. Det ville blitt for mye for meg. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Da ville jeg blitt en patetisk mann i midten av 30-årene som tror han er 25.  Nå får jeg bare glede meg over at det endelig er in med kraftige bryn!

image13

Har jeg gått over streken? Kjør debatt!

Kanskje har du registrert at jeg har lagt inn en liten presentasjon av meg selv på bloggen. Kanskje har du også registrert at bildet ikke er av meg...men av et annet religiøst overhode, nemlig Pave Benedikt. Personlig synes jeg bildet er morsomt. Hatten gir bildet et løft. Den er skikkelig fiffig, en blanding av cowboyhatt og gamle tanta Magnhilds søndagshatt.
Men nå viser det seg altså at ikke alle synes dette er morsomt. Noen synes at jeg har gått over streken. Misbruker jeg rett og slett et religiøst overhode? Viser jeg mangel på respekt for Paven, katolisismen og klodens mange millioner katolikker? Er dette latterliggjøring?
Hadde det vært annerledes om jeg hadde valgt ut et bilde av Elton John (han har også mange gøyale hodeplagg)?
image9

Hva om jeg hadde lagt inn bilde av et annet folkekjært religiøst ikon (ihvertfall i norsk sammenheng)? Forandrer dette noe?
image12

Denne kjekkasen er også et religiøst overhode, på tross av sin noe tilbakelente stil. Hadde det vært ok å bruke dette bildet?
image11

Er det rett og slett slik at jeg med denne publikasjonen/posten bare fortsetter å vise meg frem som en mann med manglende respekt for andre mennesker? Mulig det...Uansett tar jeg gjerne imot kommentarer. Seriøse og mindre seriøse. Har jeg gått over streken? Kjør debatt!

Gratulerer Dagfinn!

Min gode kollega Dagfinn Ulland disputerer i dag. Han har skrevet en doktoravhandling om Toronto-vekkelsen.  Avhandlingen er en religionspsykologisk analyse og fortolkning av de ulike fysiske manifestasjonene som preget vekkelsen. Jeg gleder meg til å lese den.
Helt siden ungdomstiden har jeg vært fascinert av karismatikk. Mitt karrierehøydepunkt som karismatiker var ett år i Ungdom i Oppdrag. Det var et flott år på mange måter. De siste 10-15 årene har jeg fått et litt mer distansert forhold til karismatikken - og i dag kan jeg nok best karakteriseres som en slags "skap-karismatiker". Jeg greier liksom ikke helt å henge med i svingene lenger. Det er litt masete med stadig nye "bølger" og "strømninger", som vekkelser og fornyelser kalles i de sammenhenger. Etter og ha hengt med noen år på diverse nye strømninger havnet jeg nok i en "bakevje"... der trives jeg egentlig ganske godt.  En bakevje er jo nødvendigvis ikke noe negativt. (Som ivirg sportfisker vet jeg godt at en bakevje er en rolig plass utenfor elvas hovedstrøm der det ofte står bra med fisk. Der finner den hvile, og det er god tilførsel av mat.)
Likevel...karismatikken er som en slags ungdomskjærlighet jeg aldri blir helt ferdig med. Jeg kan liksom ikke holde oppmerksomheten helt borte. Av og til må jeg "smugkikke" litt. Skjønner du? Det er kanskje det samme som å treffe igjen en gammel ungdomskjæreste. (Neida, jeg smugkikker ikke på gamle "flammer".) Du er kanskje litt fascinert fremdeles, men ved nærmere ettertanke er du veldig glad at det ikke ble dere. Det hadde ikke gått i lengden. Sånn har jeg det i forhold til karismatikk. Fremdeles fascinert, samtidig glad for at vi ikke innledet et livsvarig forhold. Det hadde aldri gått. 
Jeg husker godt Toronto-vekkelsen. Selv om den var litt voldsom, så hadde jeg et positivt møte med den. Nå er det visst andre toner og takter fra Toronto-folket. Nå møter ikke Gud oss primært gjennom falling, latter, grining, løvebrøling og elefanthyl. Nå er det "soaking" som gjelder. Det handler om å møte Gud gjennom meditativ stillhet - liggende flatt ut på gulvet sammen med andre. Passer for så vidt bra for en som trives i "bakevja". Men det er slitsomt når det går fra det ene ytterpunktet til det andre. Er det rart det blir litt problematisk å henge med i svingene? 
En positiv ting er at slikt skaper muligheter for nye spennende forskningsprosjekter. Så her har du noe nytt å ta fatt på Dagfinn. Tittlen på prosjektet kan kanskje være: Fra løvebrøl til "stille som mus".

Hva i huleste skal jeg med en blogg???

Da var også jeg i gang. Nå er jeg visstnok blitt en blogger. Vet ikke helt hva jeg skal med bloggen min, men jeg får vel bare gå i gang og se hvor jeg ender. I første omgang handler det jo om å finne ut hvordan dette funker...sånn rent teknisk mener jeg. Er egentlig ganske grønn på tekniske saker og ting, men jeg finner vel ut av det. (Og heldigvis har jeg en veldig flink kone jeg kan spørre om tekniske ting.) Etterhvert må jeg også finne ut hva jeg skal skrive om. Ja...for hva i all verden skal jeg skrive om? Jeg har egentlig ikke behov for å dele ting fra hverdagen min med resten av verden. (For mange virker det som det er det blogging handler om.) Jeg kan jo forsøke å lage en seriøs blogg med fagstoff fra jobben min, men det er liksom ikke helt min stil det heller. Men kanskje det blir et og annet innlegg om noe av det jeg holder på med i jobbsammenheng...kanskje. Egentlig burde jeg jo lage en sånn skikkelig humoristisk blogg, ispedd noen seriøse refleksjoner og betraktninger. Min gode kollega og sjef, Årstein, har en sånn blogg. Den er fantastisk bra. Problemet mitt er bare det at jeg ikke er særlig morsom og heller ikke særlig kreativ. Nei, dette blir ikke lett. Har ikke peiling på hva dette ender med. Kanskje dette blir mitt første og siste innlegg. I tilfelle er jeg sikkert i godt selskap med tusenvis av andre mennesker.
Men hadde du lyst til å se en morsom blogg? Klikk deg inn på linken til Årsteins blogg. Du får garantert noe å hygge deg med.